Bærekraftsrapportering: Tillit vs. konkurranseevne

Mennesker og kloden lider altfor ofte for elektronikk, klær eller bær som vi kjøper i våre butikker. Derfor har vi nå fått regelverk som CSRD, CSDDD, åpenhetsloven og mye annet. Bærekraftsrapportering skal likestilles med den finansielle rapporteringen, og det virker til å være betydelig enighet om at det er fornuftig, ansvarlig og fremtidsrettet. 

Lovgivningen er krevende å oppfylle, fordi nettverkene av verdikjeder, leverandører og underleverandører ofte strekker seg over hele kloden. Er arbeidsmiljø, arbeidstid, lønn og utslipp hos vår leverandør som produserer ved fabrikk X i land Y i tråd med standardene? Hva med de 35 underleverandørene til vår tredje største leverandør? Det blir komplekse kartlegginger av alvorlige forhold. 

Målene med lovgivningen er vel og bra, og lovgivningen bidrar forhåpentligvis til større grad av tillit mellom velgere og næringsliv. Men kunne kravene til etterlevelse vært utformet på en rimeligere måte? 

Når CSDDD og åpenhetsloven pålegger bedriftskunder å gjøre aktsomhetsvurderinger av leverandørkjeden, skaper det nye faste kostnader knyttet til hver enkelt forretningsforbindelse. I tillegg øker de indirekte kostnadene fordi det enkleste er å unngå leverandører fra høyrisikoland, slik at du i praksis ender med å kjøpe fra større leverandører i land med høyere kostnadsnivå. 

I artikkelen Designing EU Supply Chain Regulation fører forfatterne et overbevisende resonnement for at målsettingen med direktivene – bedre arbeidsforhold, menneskerettigheter, miljø og klima – kan oppnås på andre måter. Bedre og billigere.

Deres utgangspunkt er at utfordringene først og fremst finnes utenfor EUs grenser. Innenfor grensene er det effektive myndigheter som sikrer at mennesker og miljø behandles i tråd med eksisterende lovgivning. Forfatternes forslag fremstår i praksis omtrent som at de vil innføre bærekraftsrevisorer: De mener EU bør kreve at bedrifter som skal eksportere til EU kan fremlegge en uavhengig bekreftelse (lik en revisjonsberetning) på at de oppfyller kravene i CSDDD.

En slik løsning har flere fordeler. Er bedriften «EU-godkjent», åpner det seg et enormt marked for dem – og motsatt ved svartelisting. Det er også langt mer kostnadseffektivt når en kinesisk fabrikk får en uavhengig tredjepart til jevnlig å bekrefte at forholdene ved fabrikken og dens underleverandører er OK, enn at samtlige fabrikkens europeiske kunder skal gjøre hver sin sjekk. Sannsynligvis vil en slik revisjon også være grundigere.

Og hvis hensikten er å likestille finansiell rapportering med bærekraftsrapportering, er vel dette også mer i tråd med den ambisjonen? Det er jo ikke slik at vi ber våre leverandører fremlegge bevis for at de har avskrevet bilparken i tråd med reglene – denslags overlater vi til revisor å sjekke.

I Norge ser vi allerede at det blir vanskelig og tidkrevende for næringslivet å overholde åpenhetsloven. Nylig fikk Lager 157 den første boten for brudd på åpenhetsloven, fordi de unnlot å besvare en informasjonsforespørsmål fra noen skoleelever. Hva vil skje hvis bedriftene opplever en flom av spørsmål om leverandørkjeden, som alle må besvares innen tre uker? Disse spørsmålene kommer toppen av den strømmen av spørsmål de får fra sine bedriftskunder, som er pålagt av samme lov å gjøre årlige aktsomhetsvurderinger?

Jo mer omfattende lovene blir, og jo mer tidkrevende det blir å etterleve dem, jo større fordel får store og etablerte aktører fremfor småbedriftene som utgjør morgendagens næringsliv. Det stimulerer neppe til nyskaping og økt konkurranseevne.