Slik bruker Arbeidstilsynet tvangsmulkt og overtredelsesgebyr

Denne uken kunngjorde Arbeidstilsynet sin årsrapport for 2024, hvor de blant annet fortalte at de hadde fulgt en strengere reaksjonspraksis i fjor. 

Det sammenfaller med at Stortinget hevet den øvre rammen for overtredelsesgebyr fra 1. juli 2024. Gebyret kan nå utgjøre opptil enten 50 G eller 4 % av virksomhetens omsetning.

– Vi ga i fjor flere gebyrer på over 500 000 kroner enn tidligere, og også noen flere over 1 million kroner. Vi har med dette hatt enn strengere reaksjonspraksis i 2024 enn tidligere, uttalte direktør Ingvill Kvernmo i Arbeidstilsynet.

To brytere å skru på

Når virksomheter bryter de norske arbeidsmiljøreglene, har Arbeidstilsynet to økonomiske virkemidler å ty til: tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.

De slår svært ulikt inn i bedriftenes økonomi. Det ene er et pressmiddel for å framtvinge en endring, det andre er en straff for allerede begåtte lovbrudd. Begge virkemidler har relativt høy innbetalingsgrad, men med en markant forskjell – 36 prosent for tvangsmulkt mot 88 prosent for overtredelsesgebyr. Seksjon for analyse i Arbeidstilsynet oppsummerer det slik:

«Tvangsmulkt er et viktig og effektivt virkemiddel for Arbeidstilsynet for å sikre at virksomheter oppfyller lovpålagte pålegg. Som pressmiddel bidrar tvangsmulkt til å skape et betydelig økonomisk insentiv for virksomheter til å etterleve arbeidsmiljøregelverket innen gitte frister.»

Pålegg først, så pressmidler

Det Arbeidstilsynet gjør oftest, er å gi et pålegg. Det er en instruks til virksomheten om å rette opp regelbrudd innen en bestemt frist. Dersom ingenting har skjedd når fristen utløper, kommer neste trinn: Arbeidstilsynet varsler tvangsmulkt med en ny frist. Hvis ikke bedriften retter seg etter dette, kan en tvangsmulkt bli vedtatt og iverksatt.

Det er to typer tvangsmulkt: engangs og løpende. Når tvangsmulkten er løpende (som er hovedregelen) , vil beløpet fortsette å vokse enten daglig, ukentlig eller månedlig etter utløpet av oppfyllelsesfristen og helt frem til at pålegget er oppfylt.

En tvangsmulkt må være så stor at det ikke lønner seg for virksomheten å la være å oppfylle pålegget, men den skal heller ikke kunne vokse seg til å bli uforholdsmessig stor. Det hører også med til historien at en tvangsmulkt ikke kan påklages (iverksettelse av tvangsmulkt er et enkeltvedtak som definert i forvaltningsloven), men en virksomhet kan likevel klage på begrunnelsen tilsynet gir for hvorfor pålegget ikke anses som oppfylt.

I perioden 2019-2023 ble over 11 200 tvangsmulkter vedtatt, over 3 200 av dem bare i 2023. Det kan være fordi det ser ut til å virke: Arbeidstilsynet forteller at 16 prosent av alle vedtatte pålegg først blir oppfylt etter at en tvangsmulkt er vedtatt.

To bransjer utgjør til sammen halvparten av alle tvangsmulkter: Bygg- og anleggsbransjen topper statistikken med 28 prosent, tett etterfulgt av overnatting og servering med 25 prosent. De vanligste bruddene som utløser tvangsmulkt, dreier seg om arbeidstidsordninger og arbeidsavtaler.

Overtredelsesgebyr: En strengere sanksjon

Når Arbeidstilsynet oppdager alvorlige eller gjentatte lovbrudd uten at virksomheten viser vilje til forbedring, kan de ty til overtredelsesgebyr. Dette er en administrativ sanksjon – en økonomisk straff – og ikke bare et pressmiddel.

Målet med et overtredelsesgebyr er å få den konkrete virksomheten til å skjerpe sikkerheten, men Arbeidstilsynet bruker det samtidig til å gi et signal til en hel bransje eller næring om at det får konsekvenser å ikke følge loven.

Siden 2014 har myndigheten vedtatt cirka 2 700 overtredelsesgebyrer til en totalverdi av 200 millioner kroner. Beløpene har steget kraftig, med nesten en dobling fra 2020 til 2023. Fra 1. juli 2024 kan overtredelsesgebyr utgjøre inntil 50 ganger grunnbeløpet i folketrygden (tilsvarende 6,2 millioner kroner etter dagens satser) eller 4 prosent av virksomhetens årsomsetning.

Syv av ti overtredelsesgebyrer rammer bygge- og anleggsvirksomheter, og 42 prosent av disse gebyrene er knyttet til brudd på bygnings- og utstyrsmessige forhold, i særdeleshet angår det farlig arbeid i høyden. 37 prosent gjelder brudd på forskriften om HMS-kort.

En slående forskjell i innbetaling

Det er verdt å merke seg en betydelig forskjell i innbetaling mellom de to virkemidlene: Av alle krav om tvangsmulkt som Arbeidstilsynet oversendte Statens Innkrevingssentral i perioden 2014-2022, endte bare 36 prosent opp med å faktisk bli betalt.

Så mye som 49 prosent av kravene om tvangsmulkt ender opp med å bli avskrevet, og det skyldes hovedsakelig konkurser. Tvangsmulkt er nemlig etterprioritert i konkurssaker, noe som betyr at kravene kun får dekning dersom alle andre krav først har fått full dekning.

I samme periode ble derimot 88 prosent av overtredelsesgebyrene betalt. En såpass høy innbetalingsprosent innebærer dermed at vedtak om overtredelsesgebyr i de aller fleste tilfeller utgjør en negativ økonomisk konsekvens for den virksomheten det gjelder som følge av brudd på regelverket.

Den fundamentale forskjellen ligger i formålet: Tvangsmulkt skal presse virksomheten til å oppfylle pålegg, mens overtredelsesgebyr er en straff for allerede begåtte lovbrudd. 

Mens overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon for brudd på regelverket, er målet med en tvangsmulkt å få en virksomhet til å gjennomføre en handling de er pålagt. Selv med en betydelig avskrivningsprosent mener Arbeidstilsynet derfor at også tvangsmulkten fungerer etter hensikten – den skaper et press som får virksomheter til å etterleve regelverket.