Altfor mange klimarapporter uten tydelig link til selskapets finanser

Kenisha Wallace Johnson og Lina Brevik har undersøkt klimarapportene for 2023 fra 13 av Norges største selskaper. Begge jobber i KPMG, og de presenterte nylig resultatene av sin analyse på KPMGs ESG- og IFRS-konferanse.

– Den kanskje tydeligste svakheten ved rapportene vi har undersøkt, er at de ikke er knyttet opp mot selskapets økonomi. Ingen av rapportene som inngår i denne studien kan vise til at virksomheten faktisk har satt av midler til å kunne innfri de svært ambisiøse klimamålene bedriften oppgir å ha, sier Johnson, som i likhet med Brevik er associate i KPMGs ESG Advisory & Assurance-virksomhet.

– Selv når rapportene snakket om konkrete handlinger, gikk ingen av dem i detalj om hva bedriften ville måtte ta hensyn til, hvordan de skulle nå målene, eller hvordan dette skulle finansieres. Her sier store, bransjeledende aktører at de regner med drahjelp fra den teknologiske utviklingen til å nå ambisiøse mål om utslippskutt, samtidig som de avslører at de ikke aner hvordan det skal finansieres eller hvor teknologiutviklingen skal kommer fra, sier Johnson videre.

Ikke alt er negativt

Når det er sagt, er de to klare på at de ser betydelig fremgang i bedriftenes klimarapportering. Som alt annet innen bærekraft, står også klimarapportering midt oppe i en enorm utvikling hvor det skjer mange og store endringer fra år til år.

– Finanstilsynet hadde noen svært kritiske merknader til fjorårets klimarapporter, mest på den helhetlige utslippsrapporteringen og hvor komplette rapportene var, på mål og planer for utslippsreduksjon, samt selskapenes vurderinger av klimarisiko, sier Brevik.

– I vår undersøkelse av rapportene for 2023, er det betydelige forbedringer å spore på disse områdene. I første rekke er det bedre overensstemmelse med klimagassprotokollen, som er en slags gullstandard for klimarapportering. Her har mange inkludert flere aktiviteter og utslippskilder i sin rapportering, og de rapporterer mer rundt hvilke utslippsfaktorer de legger til grunn for å kalkulere sin klimapåvirkning. Generelt sett er det mer transparens i selskapenes klimarapportering nå, slår Johnson fast.

De to ser også betydelige forbedringer i rapporteringen på det såkalte scope tre, den delen av miljørapporteringen som omhandler utslipp som skjer i selskapets verdikjede. 

– Mange bedrifter har endelig gått fra å bare rapportere utslipp fra forretningsreiser til faktisk å rapportere utslipp tilknyttet anskaffelsen eller bruken av produktene de selger. Generelt inkluderer selskapene nå de fleste kategoriene av betydning, hvilket er en stor og viktig forbedring, sier Johnson videre.

– Dessuten er det nå sånn at når selskapene utelater gitte kategorier i sin rapportering, går de mer i detalj i å forklare hvorfor. Vi ser også mer transparens rundt utslippsmål; her oppgir selskapene nå i større grad om tilnærmingene de har lagt til grunn er i overensstemmelse med «the Science-Based Targets Initiative» eller Parisavtalen, samt hvilke mål og utslippskategorier de har dekket, sier Brevik.

Forbedret, men ikke spesielt god

Selv om det altså er forbedringer å spore, er de to likevel et stykke unna å kunne si at norske selskapers klimarapportering er spesielt god – ikke minst når det gjelder nettopp selskapenes rapportering av utslipp i Scope 3.

– Det er fortsatt betydelig rom for forbedringer her. Noe skyldes nok at mange selskaper ikke får gode tall fra sine leverandører, men vi ser også at flere selskaper «glemmer» betydelige utslippskilder på denne fronten. Samtidig ser vi at selskaper oppgir å ha store ambisjoner om utslippskutt, som for eksempel at de skal halvere utslippene innen 2030 eller 2035, men uten å vise til noen plan for hvordan dette skal oppnås, sier Johnson.

De to mener imidlertid at det kanskje mest alvorlige analysen viser, er at flere klimarapporter er forvirrende – i noen tilfeller på grensen til grønnvasking. Her har de to noen tips for å avsløre «tomprat» i klimarapporter:

– Den vanligste metoden er at selskapet oppgir altfor mye tilfeldig informasjon for å skygge for dårlige resultater. De kaster bare ut alt av tall og figurer de kan komme på, i håp om å avlede oppmerksomheten fra hvor mye drivstoff de har brukt eller er ansvarlig for, sier Johnsen.

Dessuten har noen selskaper fokusert på hvor mye utslipp de har unngått. «Vi har gjort sånn, og det har gitt lavere utslipp enn om vi hadde gjort slik». Det er fortsatt klimarapporter som fører slike resonnementer heller enn å snakke om selskapets faktiske utslippskutt, sier Brevik.

Gir investorene mangelfull informasjon 

De to er bekymret for at kvaliteten på bærekraftsrapportene kan komme til å bli et problem for selskapene, kanskje spesielt de børsnoterte. Mange selskaper har blitt mer modne i klimarapporteringen, og noen av rapportene tar for seg hvordan konkrete lokasjoner eller eiendeler vil kunne påvirkes av klimaendringer, men fortsatt uten å se dette i sammenheng med virksomhetens lønnsomhet eller økonomi. 

– Vi synes dette er rart, for bedrifter flest er ganske flinke til å se risiko opp mot kostnader og finansiering. Men når det kommer til klimarapportering har de rett og slett ikke satt de nødvendige strekene mellom prikkene: Hvor mye penger er det egentlig som står på spill, spør Brevik.

Det er stor enighet om at hensynet til bærekraft og klimaendringer kommer til å koste i årene fremover. Det kan komme i form av at selskaper må tilpasse seg kommende endringer i de regulatoriske betingelsene, det kan komme i form av grep eller investeringer klimaendringene påtvinger dem, eller som tap for selskapene som ikke har tatt disse grepene.

– Konsekvensen ved mangelfull klimarapportering er uansett at investorer ikke har tilstrekkelig informasjon til å lage velbegrunnede kalkyler for den økonomiske fremtiden til selskapet de investerer i, og det er uheldig, sier Johnson.