Ny veileder – for uavhengighetens skyld
Revisorforeningen har publisert en ny veileder som viser hvordan revisor bør gå frem for å opprettholde sin uavhengighet ved attestasjon av bærekraftsrapportering.
CSRD-reglene, som trådte i kraft i november i fjor, gjør at store foretak og børsnoterte selskaper må få sin bærekraftsrapportering attestert av en statsautorisert revisor som har tilleggsgodkjenning som bærekraftsrevisor.
Dette stiller nye krav både til selskapene som skal rapportere og til revisorene som skal attestere rapporteringen, og dette er bakgrunnen for at Revisorforeningen har utarbeidet en ny veileder for å hjelpe revisorer med å håndtere sin uavhengighet når de skal attestere selskapers bærekraftsrapportering.
Gjelder ikke børsnoterte
En viktig presisjon er at denne veilederen gjelder forholdet til attestasjonskunder som ikke er foretak av allmenn interesse. For børsnoterte foretak gjelder det strengere uavhengighetsregler.
Annonse
En sentral utfordring som veilederen tar opp, er hvordan revisor skal balansere mellom å gi nødvendig bistand til selskaper som skal rapportere, samtidig som revisor bevarer sin uavhengighet. Dette er særlig relevant fordi bærekraftsrapportering er et ganske nytt område hvor mange selskaper har behov for råd og veiledning.
«Revisors uavhengighet er avgjørende for å sikre tillit til at revisor har gjort en objektiv kontroll av selskapenes rapportering,» understreker veilederen, som samtidig påpeker at de rapporteringspliktige foretakene har stort behov for råd og veiledning – som de i mange tilfeller vil ønske fra sin revisor.
Kundens modenhet avgjør
Et viktig moment i veilederen, er betydningen av kundens modenhet innen bærekraftsrapportering. Før revisor påtar seg å levere tilleggstjenester, må revisjonsforetaket vurdere om kundens ledelse har den nødvendige kompetansen og ressursene til å kunne ta selvstendige beslutninger om rådgivningen.
Dette kan være mer utfordrende å vurdere på bærekraftsområdet enn på tradisjonelle revisjonsområder, siden det ikke finnes lang historikk med utdanning og arbeidserfaring. Veilederen anbefaler at vurderingen kan gjøres basert på ledelsens grunnleggende kompetanse innen rapportering, samt hva de eventuelt måtte ha av tidligere erfaring med bærekraftsrapportering.
For å gjøre det enklere for revisorer å navigere i dette landskapet, gir veilederen en rekke konkrete eksempler på tjenester som kan og ikke kan leveres. Disse er delt inn i tre kategorier:
Annonse
Tjenester som kan leveres: For eksempel generisk veiledning og rådgivning som krever aktiv involvering fra kundens ledelse
Tjenester som kan leveres under gitte forutsetninger: Tjenester hvor revisor kan bistå med forslag, men hvor beslutninger må tas av kundens ledelse
Tjenester som ikke kan leveres: Dette gjelder typisk forhold hvor revisor ville ende opp med å ta beslutninger på vegne av kunden
Særlig fokus på egenkontroll
Et sentralt punkt i veilederen er risikoen for egenkontroll – altså situasjoner hvor revisor skulle ende opp med å kontrollere sitt eget arbeid.
Dette kan oppstå hvis revisor har vært for involvert i utarbeidelsen av grunnlaget som senere skal inngå i bærekraftsrapporteringen. Her understrekes behovet for å sikre at det ikke er revisor som i realiteten bestemmer hva som skal inkluderes eller utelates i en bærekraftsrapport.
Veilederen diskuterer også kravene til dokumentasjon av uavhengighetsvurderinger. Siden bærekraftsområdet er nytt og umodent, må vurderingene være grundig begrunnet og dokumentert.
Ved levering av tilleggstjenester vil det normalt være nødvendig å dokumentere formålet med tjenesten, ledelsens modenhet og kompetanse, samt hvordan uavhengigheten er ivaretatt på ulike nivåer.
