Etterlyser forenklinger av åpenhetsloven

Lettelsene i bærekraftsrapportering som foreslås i EUs omnibus får ikke nødvendigvis innvirkning på norske virksomheter. Sistnevnte må nemlig forholde seg til åpenhetsloven.

EUs kommende Corporate Sustainability Due Diligence Directive (CSDDD) er det som ligner mest på den norske åpenhetsloven, selv om direktivet tar med miljø i tillegg til menneskerettigheter og arbeidsvilkår. CSDDD vil gjelde kun for selskaper med mer enn tusen ansatte, mens åpenhetsloven i praksis gjelder for alle norske bedrifter med over 50 ansatte. 

Åpenhetsloven setter krav til at bedriftene har en styreforankret policy for å hindre brudd på menneskerettigheter og anstendige arbeidsvilkår i egen virksomhet og verdikjeden. Retningslinjene skal følges opp med risikovurderinger og kartlegginger i hele verdikjeden, årlig rapportering av aktsomhetsvurderinger, samt svar til publikum som ber om innsyn. 

LES OGSÅ: Dette er klagene fra næringslivet i KPMG-rapporten til Barne- og familiedepartementet

– Langt fra alle kan påvirke leverandørene

Barne- og familiedepartementet evaluerer nå åpenhetsloven, og de har allerede publisert rapporter fra SIFO og KPMG. Direktør for næringspolitikk i NHO, Anniken Hauglie, sier at det er behov for å forenkle, presisere og standardisere rapportering rundt åpenhetsloven. 

– Vi har spilt inn en rekke problemstillinger til de som gjennomførte evalueringen, og håper at dette blir fulgt opp i departementets gjennomgang. 

– Vi hører fra bedriftene at de har større oppmerksomhet rundt menneskerettighetsforhold nå enn tidligere, og det er bra. Samtidig er det langt fra alle som er i posisjon til å faktisk påvirke i leverandørkjedene. En liten kunde hos en stor leverandør har begrensede muligheter til å påvirke, sier Hauglie.

Administrerende direktør Marianne Wætnes Røiseland i bransjeforeningen Rørleggerentreprenørene Norge har sterkere meninger om loven: 

– Vi har i dag ikke digital, maskinlesbare data om hva produktene inneholder og hvordan verdikjeden i produksjonen ser ut. Først når informasjonen blir digital og vi får et felles internasjonalt språk, får slik rapportering en virkelig verdi. Da kan entreprenører anbefale og velge produkter som er bra både for menneskeheten og klimaet, sier Røiseland, og fyrer av følgende salve:

– Verdiene som reflekteres i åpenhetsloven er veldig gode, men i praksis er det spørsmål om det er blitt en kostbar skinnprosess.

Begrensede ressurser og komplisert regelverk

Hauglie sier at regelverket er komplisert, for eksempel ved at det viser til konvensjoner om menneskerettigheter som det ikke er så enkelt å vite hva betyr i praksis. Hun sier det er utformet på en annen måte enn vi er vant med i norske lover og regler for bedrifter.

– Bedriftene har ikke ubegrensede ressurser til å kontrollere leverandørkjedene. Så det må være en forholdsmessighet her mellom ressursbruk og det man faktisk oppnår når det gjelder menneskerettigheter. Bevissthet er bra, men om ikke flere faktisk får det bedre, blir det rapportering for rapporteringens skyld. Vi kunne ønske oss at forventningene blir tydeligere rundt denne forholdsmessigheten, sier hun.

Hauglie legger til at for de største bedriftene er det viktig at de kan forholde seg til OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv, som de har brukt i årevis allerede.

Offentlige kunder krever ofte mer

– Det var mange bedrifter som trakk et lettelses sukk da EU løftet grensen for rapporteringen og tar et skritt tilbake for å sikre at tiltak virker etter hensikten. Men selv om EU senker terskelen, så gjør ikke nødvendigvis norske kommuner eller offentlige selskap det. Mange stiller i dag strengere krav enn det loven setter, sier Røiseland. 

Hun trekker frem et eksempel fra egen bransje: 

En bedrift i Trondheim fikk krav fra en offentlig aktør om å rapportere klimaavtrykk på varelinjen på alle varer de siste fire kvartalene. Det var 1200-1300 ulike varer som måtte dokumenteres – uten at denne informasjonen var digitalt tilgjengelig. Som bedriftslederen bemerket: «En del bryderi, men også fascinerende. Problemet er jo ikke å rapportere det, men at dataene ikke finnes eller er tungvinte å fremskaffe».

– Vi er glad for at EU nå gjør betydelig forenklinger, og vi håper virkelig at vi i Norge tar fatt på forenklingsjobben, både sentralt og lokalt i kommune-Norge. Det er ikke sånn at du kommer raskere til mål, desto flere omveier du tar, sier hun. 

Oslo kommune er blant de som stiller strengere krav enn åpenhetsloven, for eksempel gjennom krav til bruk av lærlinger og fast stilling, samt at også mindre leverandører må gjennomføre aktsomhetsvurderinger. 

Behov for retningslinjer

Selv om mindre bedrifter ikke omfattes direkte av åpenhetsloven, blir de ofte indirekte berørt gjennom oppdrag som underentreprenører til forpliktede bedrifter. Det er behov for tydeligere retningslinjer for hvilken informasjon større bedrifter kan kreve fra mindre leverandører, mener Røiseland:

– Loven presiserer at kravene skal være «forholdsmessige», men i praksis ser vi at store bedrifter og byggherrer ofte benytter de samme omfattende spørreskjemaene for små og store aktører. Dette bør reguleres bedre for å sikre rimelige krav. 

Hun sier at ulike formater på spørreskjemaer fra både private og offentlige oppdragsgivere skaper unødvendig arbeidsbelastning, særlig for de mindre. 

– Vi oppfordrer spesielt offentlige oppdragsgivere (f.eks. DFØ og Oslo kommune) til å standardisere sine skjemaer, slik at entreprenører kan gjenbruke samme skjema overfor flere oppdragsgivere. 

LES OGSÅ: Dette er klagene fra næringslivet i KPMG-rapporten til Barne- og familiedepartementet