Make Free Trade Great Again

På midten av 1800-tallet var det Storbritannia som var den dominerende økonomiske makten i verden, men på den tiden var det mange hindringer for frihandel. To av de viktigste hindringene var kornlovene og navigasjonslovene, begge innført med gode hensikter. 

Kornlovene beskyttet britisk jordbruk med høye tollsatser på importert korn. Det som ga høy lønnsomhet til godseiere og bønder, ga høye priser på brød for en voksende arbeiderklasse i byene. Lovene, som ble innført i 1815, bidro også sterkt til å forsterke problemene under den irske hungersnøden i årene før og etter 1850. 

Navigasjonslovene begrenset sterkt utenlandske skip fra å frakte varer til og fra Storbritannia, som betydde begrenset lastekapasitet og høye fraktpriser. 

Det er i møte med disse utfordringene at statsminister Robert Peel blir husket. (For historienerder: Han blir også husket for opprettelsen av det moderne politiet – kallenavnet for en britisk politi, en bobby, kommer fra ham. Irske katolikker fikk det også bedre.) 

Peel hadde lest sin David Ricardo, og var sterkt påvirket av hans ideer om komparative fortrinn og gevinster ved internasjonalt varebytte. I 1842 presenterte Peel sitt såkalte frihandelsbudsjett for Underhuset, godt beskrevet i Pål Thonstad Sandviks bok «Nasjonens velstand». Etter intense debatter ble budsjettet vedtatt, og med det starten på frihandelens og den økonomiske liberalismens definitive gjennombrudd. 

Dette innledet en gullalder for Norge, ja, kanskje mer gyllen enn selv den som ifølge Bech Holte startet her på begynnelsen av 1990-tallet. Et stort antall vareslag ble helt tollfrie eller satsene betydelig nedsatt – deriblant trelast, som den gang var vår viktigste eksportvare. Fra 1842 til 1843 steg prisen på norsk trelast med mer enn 60 prosent, skriver Thonstad Sandvik. 

Så, i 1849 ble navigasjonsakten opphevet med virkning fra 1850. Året var bare fem dager gammelt da det første norske skipet ankret opp i Themsen med trelast fra Canada. Et eventyr brøt løs. Fra 1850 til 1875 økte den norske handelsflåten fra 300.000 registertonn til 1.500.000 registertonn. Eksporten av trelast ble mer enn doblet frem til begynnelsen av 1870-tallet, ifølge bokens kilder. Også eksporten av fisk steg, både i pris og mengde. 

Økte inntekter gikk hånd i hånd med en modernisering av den norske staten, ifølge Thonstad Sandvik: Korrupsjonen ble bekjempet, pengesystemet ble stabilt og velfungerende, jernbane og andre kommunikasjoner ble bygget ut, utdanning og helsestell ble bygget opp, og økonomien ble liberalisert – ikke minst ved at gamle privilegier ble avviklet. Alt sammen i Bech Holtes ånd. Fra 1850 til 1875 steg statens utgifter fra 2.864.000 speciedaler til 8.694.000 speciedaler, hvorav nesten 60 prosent av veksten var infrastrukturtiltak. 

Og hva med britene selv, led de av frihandelen? Ja, de som hadde hatt sine privilegier kjempet mot Peels ambisjoner, men befolkningen som helhet – og britisk økonomi – gjorde det bedre. 

Etter opphevelsen sank kornprisene, og dette reduserte kostnadene til mat for vanlige britiske borgere. Reallønningene økte, siden arbeidernes lønn strakk seg lenger når maten ble billigere. Bedre tilgang til rimelig mat bidro også til en reduksjon i fattigdom og underernæring.

Opphevelsen av navigasjonslovene førte lavere fraktkostnader og økt internasjonal handel, som igjen styrket Storbritannias posisjon som verdensledende handelsnasjon. Importen av råvarer som bomull, korn og sukker ble billigere, noe som senket produksjonskostnadene for britiske industribedrifter. 

Nei, hva skal vi si om de historiske lærdommene? Make Free Trade Great Again?