Aldri har risikovurderinger vært viktigere

Risiko betyr både trusler og muligheter og det har aldri vært viktigere å ha en god oversikt og plan for dette enn i 2025. Vi må fokusere på beredskap på en helt annen måte enn før. Men det er ikke bare krig som bør bekymre oss. Klimaendringene gjør at verden utsettes for stadig større naturkatastrofer, og vi må finne måter å tilpasse oss på i et raskere tempo enn vi trodde.

EU har lenge jobbet med Corporate Sustainability Due Diligence Directive (CSDDD) som trådte i kraft i 2024. Dette direktivet pålegger store virksomheter å gjøre aktsomhetsvurderinger (Due Diligence) knyttet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og klimapåvirkning både i egen virksomhet og i leverandørkjeden. Nå står derimot dette direktivet i fare for å utvannes gjennom forslag om forenkling fra EU-kommisjonen.

God kultur for risikovurderinger?

For all del – forenkling er bra! Likevel er risikovurderinger det siste vi skal roe ned på. Med raske endringer i verdensbildet er kontroll på egen virksomhet og verdikjeden avgjørende, og det er gjennom risikovurderingene som man må utføre i henhold til CSDDD og Åpenhetsloven, man kan få kontroll på sin påvirkning på verdikjede, klima og natur.

Det er derfor rart at EU nå ser ut til å tone ned sine krav til aktsomhetsvurderinger samtidig som man setter konkurransekraft på toppen av EUs agenda. Gjennom fremleggelsen av Competitiveness Compass i slutten av januar i år, erkjenner EU at man er i ferd med å henge etter USA når det gjelder innovasjon og teknologi, samtidig som Kina er i ferd med å ta ledertrøyen innenfor enkelte grønne verdikjeder.

For å øke selskapers konkurransekraft er man avhengige av en kontinuerlig vurdering av sine markeder. Selskaper som har god kultur for risikovurderinger klarer å ta inn over seg nye endringer, som blant annet klima og naturrisiko, og utfordringer i verdikjede som er høyaktuelle problemstillinger i dag.

Og når en av våre nærmeste allierte og vårt viktigste eksportland utenfor Europa går til handelskrig ved å innføre toll på stål og aluminium, så påvirker det norske bedrifter både direkte og indirekte. Hva gjør vi da? En god risikovurdering vil kanskje føre til at man fokuserer på andre mulige handelspartnere.

Hvilke land er viktigst?

Asia er selvsagt ikke et nytt og uoppdaget marked for oss. Kina har vært viktigere enn USA i flere år, og selv om vi eksporterer litt mer til USA enn til Kina, importerer vi mest fra Kina. Og India ligger rett bak Japan som vårt tredje viktigste land i Asia. India har vært verdens mest voksende økonomi de siste ti årene, og den nye handelsavtalen med India kan bli ekstra viktig i dette bildet.

Og selv om mulighetene er store når man vender nesa mot andre markeder, dukker det også opp noen store utfordringer. Noen bransjer, som tekstilbransjen, er fortsatt dominert av produksjon i Sørøst-Asia, og mange av disse landene henter mye av bomullen fra Xinjiang-provinsen, som kjent for sin systematiske bruk av tvangsarbeid. Denne bomullen blir så behandlet av arbeidere med rapportert timelønn ned på fem kroner per time, før de havner i klesskapet vårt.

Så la oss sette vår lit til den norske åpenhetsloven fra 2022, og bruke den som verktøy for ikke bare de 9000 norske virksomheter som er pålagt å etterleve kravene, men også for alle andre bedrifter som ønsker å bruke muligheten til å se trusler og muligheter, og styrke kontrollen over egen virksomhet i en urolig tid.