Nå skal lover og regler fra EØS ta mer hensyn til næringslivet

1. november trer den nye, reviderte utredningsinstruksen i kraft. 

Dette er en oppgradering av dokumentet som legger føringene for hvordan nye norske lover, regler, forskrifter og forordninger skal utredes, og som setter standarden for hvordan berørte parter skal involveres gjennom høringer, utvalg og annet.

Men ikke alle følger den, og langt fra alle følger hele. Og aller verst står det til når det er EU- og EØS-relaterte regler som skal utredes – hvilket er synd, siden dette både utgjør en stor andel av lovgivningen og ofte berører næringslivet.

Særlige EØS-problemer

Først litt historikk: I 2020 gjorde Direktoratet for Økonomistyring (DFØ) en gjennomgang av kvaliteten på utredninger av statlige tiltak. Den avdekket «et klart forbedringspotensial med å etterleve utredningsinstruksen», og det vanligste problemet var at bare ett tiltak ble utredet – til tross for instruksens krav om å utrede flere alternativer.

– Dette er nedslående nyheter, ettersom svake beslutningsgrunnlag kan føre til at vi sløser med samfunnets ressurser. Resultatene fra vår undersøkelse av utredningskvaliteten viser dermed at den reviderte utredningsinstruksen fra 2016 ikke har hatt den ønskede effekten på utredningskvaliteten i staten, skrev fagsjef Elisabeth Aarseth i DFØ i et innlegg på DFØ-bloggen i 2020.

Regelrådet gjorde en tilsvarende kartlegging omtrent samtidig og fant noe av det samme, men av de 319 regelverksforslagene de så på (fra 2019), var rundt 40 prosent utredninger hvor EØS-lovgivning skulle inn i norsk lov. Regelrådet pekte på at norske utredninger av EØS-relaterte regelverksforslag var enda mindre grundige og opplysende enn utredningene av de nasjonale forslagene. 

I mange utredninger kom det ikke klart frem hvem som ville bli berørt, og virkninger for næringslivet ble sjeldnere omtalt. I over halvparten av de norske utredningene av EØS-sakene, ble det faktisk ikke utredet noen alternativer i det hele tatt – selv i tilfeller hvor det kunne være relevant. Hensynet til små bedrifter ble også sjeldnere vurdert i de norske utredningene av EØS-saker.

Noen skal snakke sammen!

En «interdepartemental arbeidsgruppe» (som er et litt fjongt begrep byråkrater ser ut til å bruke når de føler behov for å understreke at ulike deler av statsapparatet faktisk har snakket sammen) publiserte i juni 2021 rapporten Departementenes EØS-arbeid. Derfra har det pågått et arbeid som munnet ut i den reviderte høringsinstruksen. 

Regelrådet har deltatt i denne prosessen, og ser nå positivt på at det kommer en mer detaljert utredningsinstruks:

– Slik vi ser det, handler revideringen av utredningsinstruksen i stor grad om å ta inn dette med utredninger av EØS-saker på en bedre måte. Revisjonen er i hovedsak basert på vurderingene i rapporten «Departementenes EØS-arbeid», som Regelrådet har gitt flere innspill til, sier Regelrådets leder, Gry Agnete Alsos til Økonomi24.

Ifølge regjeringen er hensikten med den reviderte instruksen å presisere utredernes ansvar for å involvere andre departementer (mer samsnakking, altså), og tydeliggjøre ansvar for å følge opp rettsutviklingen. Instruksen presiserer dessuten ansvaret for oversettelser.

DFØ har oppdatert sin veileder til utredningsinstruksen. Den gir nærmere forklaringer på hvordan man kan jobbe godt med EØS- og Schengensaker i lys av instruksen, og ambisjonen er at det heretter skal bli bedre utredninger av hvilken effekt slike saker kan få for norsk næringsliv.

Bedre EØS-arbeid for næringslivet

Samlet sett skal altså den nye instruksen bidra til at Norge kan delta i EØS-samarbeidet på en mer helhetlig og effektiv måte – og det har det vært behov for.

– I Regelrådet har vi sett at en del av reguleringen vi får inn gjennom EØS-samarbeidet, ikke er tilstrekkelig utredet med hensyn til virkningene for norsk næringsliv. Det er derfor bra at utredningsinstruksen forbedres på dette området, ved at det nå tas inn krav til at EØS- og Schengen-saker skal utredes. Det er også tatt inn forhold som hvordan en kan delta i tidlig fase i EUs regelverksutforming, og at berørte departementer skal involveres tidlig nok, sier Alsos videre.

Alt er imidlertid ikke bare «ja og amen»; det er lagt til en unntaksparagraf som tilsier at høringsfristen i EØS- og Schengen-saker skal «tilpasses den tiden som står til rådighet», og det kan være kortere enn den egentlige minstefristen på seks uker. 

Denne unntaksregelen gir også utreder anledning til ikke å hoppe over høringsrunden helt dersom en høring «må anses som åpenbart unødvendig», ikke vil være praktisk gjennomførbar, eller kan gjøre det vanskeligere å gjennomføre tiltaket.

– Vi i Regelrådet er spent på hvordan og i hvilket omfang denne unntaksbestemmelsen vil brukes, og vil følge med på det. Samtidig er vi uansett fornøyd med at Utredningsinstruksen nå sier tydelig at regelutvikling skal informere oss når forslag til lov og forskrift med særlig relevans for næringslivet legges ut på høring – og at de skal offentliggjøre Regelrådets uttalelser, sier Alsos. Dette er allerede praksis hos flere regelutviklere, men ikke hos alle.